Author Archives: Sjave

Til Veslemøy: Hvisking

Belgsleng

Hvisking er en interessant greie. Man må fra tid til annen snakke stille et sted hvor man ikke vil eller bør forstyrre noen. Man bringer fram hvisketøyet sitt og setter i gang med å formidle det man ville få sagt. Men det har seg jo sånn at når man hvisker så prøver man jo å snakke stille. Det er da problemene oppstår.

Man prøver å formiddle, for eksempel, at man ønsker ett ark til eller: At man ønsker å gå på do eller: At man ønsker å få vite hva et linjeintegral er. Problemet er at vedkommende du snakker til/med hører ingenting, enten fordi du snakker fantastisk stille, eller fordi vedkommende er en dævhørt gammal dame! Begge tilfeller enkeltvis eller begge to samtidig har en tendens til å få sammtalen til å høres slik ut:

1. kan jeg gå på do? (hviskende)

2. hva? (også hviskende)

1. kan jeg gå på do? (litt høyere, men fortsatt hviskende).

2. hva sier du? (også litt høyere, men fortsatt hviskende)

1. kan jeg gå på do? (enda litt høyere)

2. kan du hva? (også enda litt høyere)

1. jeg må på do, kan jeg gå? (vanlig stemme)

2. ah, ja selvfølgelig (også vanlig stemme)

Man har da sørget for å forstyrre forsammligen i så stor grad som mulig før man fikk budskapet sitt gjennom. Wopdidu! komunikasjon er en god ting!

Jeg er glad det er lenge til eksamen.

Jeg er en Sjølve i solnedgang! Ha en hviskfri dag.

Advertisements

Enbolgbelgsending!

Jeg har blitt presset av ikke navngitte kilder til å legge ut min stemme prakt. Visst nok kan det være vanskelig å skjønne hva jeg skriver, men ikke så ille å høre når jeg snakker. Du kan får bestemme helt selv.

her er altså min allerførste belgsending (ta med i betraktingen at jeg ikke har en fantastisk bra mikrofon)

Enbolgbelgsending (og for de uvitende pod(belg)cast(sending))

Jeg vei ikke helt hvordan jeg kommer til å publisere dem enda, kanskje i hver post kanskje i en egen side, time vil skjåv

Sjave

Til Veslemøy: fremtid og tåke

Belgsleng

For tiden driver jeg å prøver å studere meg fram til noe som muligens kanskje skal være nytting for mine framtidige foreteelser, hva nå enn de er. Jeg prøver å vasse meg gjennom massevis av formler og papir og bøker med fremragende tegninger av ting som jeg virkelig ikke forstår meg på.

Jeg klarer selvfølgelig gjøre utregninger og slikt, men en hvilken som helst fat git in a sunhat klarer jo det så lenge han har bruksanvisninga foran seg. Det som er problemet er jo selvfølgelig at jeg ikke klarer å forstå meningen med det hele (det hele er jo som alle vet livet, universet og hele smørja) hva har den deriverte av vektorproduktet til A med en virvelstorm på størrelse med USA å gjøre?

Det er jo det jeg prøver å finne ut, men før det må jeg forstå hva det er jeg driver med på papiret foran meg.

Det hele blir jo også ytterligere forverret av at hodet mitt føles som om det er dobbelt så stort og har et helt eget værtsystem. Det ville selvfølgelig ikke vært noe problem hvis det ikke hadde vært for at været oppførte seg som det gjør i britania i ”Asterix og britene”:

”Er det alltid slik tåke i britania?… Nei da bare når det ikke regner”.

Så et hode fullt av tåke og eller regn er ikke et hode som fungerer til å beregne den partiellderiverte til en funksjon så lang som ewan macgregors schwæng (i følge ryktene iallfall).

Jeg lengter etter de dagene når solen skinner og… ehh nei

Jeg venter bare på at fruen skal…ehh

Argh! Jeg gleder meg til neste onsdag når Yahtzee kommer med en ny anmeldelse. Og jeg kan sette meg ned på skolen å jobbe uten at hodet mitt krever forstøtningsstilas, lufting og vanning hvert 5te minutt, slik at jeg kan sitte å kose meg mens edder å galle tyter fram fra alle åpninger på maskinen.

Jeg er en Sjølve i solnedgang. Ha en regntørr og tåkefri dag.

Til Torstein: Vekkerjævel

Belgsleng

Jeg innså noe i dag. Jeg satt på forelesning og hadde om den spesielle relativitetsteori. Den spesielle relativitets teori handler om hvordan tid og rom oppfører seg når man beveger seg veldig fort. Alt er nemlig relativt bortsett fra lysfarten (300 000 km/s , ganske fort med andre ord). Det vil si at jo fortere noe reiser jo saktere går tiden for det som reiser.
Dette er jo vel og bra, men tilsynelatende meningsløst i hverdagen, inntil nå:

Når man om morran ligger å hører vekkerjævelen dundre løs på trommhinnene dine, har man en intens følelse av at tiden ikke har lusket seg et sekund videre fra da du la deg ned for å sove. Dette er jo noe man helst vil unngå. Man vi jo helst våkne opp med følelsen av at man er utvilt og slikt. Denne følelsen innbiller man seg at man får hvis man trykker på slumreknappen. Men den gang ei, etter fem min er jævelen i gang igjen du kjenner hodet ditt vibrere. Hva skal man gøre?
Jeg har svaret (altså ikke Svaret, det er den noen andre enn meg som har funnet, men hva man skal gjøre for å få mest ut av slumreknappen).

Når vekkerjævelen ringer så får man et intenst behov for å kyle den i bakken hoppe på den eller å knuse den om ikke til støv så iallefall i små, små biter. Eller kaste den ut av vinduet eller… ja du skjønner hvor jeg vil hen.
Tilsynelatende ser disse alternativene ut som voldelige, irrasjonelle utrykk for vår morgenfrustrasjon, men hvis vi kikker litt nærmere finner vi ut at ikke alle alternativene er like neandertalske.
Hvordan sove lengre om morgenene med fire enkle grep:

1. man tager en vekkerjævel (må ha slumreknapp).
2. man får den til å ringe.
3. man trykker på slumreknappen.
4. man kyler vekkerjævelen gjennom rommet så fort som mulig (og da mener jeg så fort som mulig)

(tiden for noe som beveger seg fort går treigere enn noe som står stille, dette betyr at tiden for vekkerjævelen går saktere enn den gjør for deg hvis du kaster den gjennom rommet, noe som gir deg mer tid til slumring. Hurra!)

følger man oppskriften til punkt og prikke har man litt velsignet ekstra tid til å slumre på.
Håper dette viser seg å være et nyttig bidrag til hverdagen.

Jeg er en Sjølve i solnedgang. Ha en vekkerjævelfri dag.

bolg

Jeg burde sikkert skrive en liten post om at jeg begynner å bolge eller no slikt, men jeg syns jo det er no skikkelig dritt, jeg vil jo ikke kaste bort masse tid og plass på å komme med ett eller annet fjas om jeg kommer fra oslo og er en liten blond pike med krøller. Drit i det, jeg gidder ikke å rulle meg ned i den skittne rennesteinen sammen med den loslite fjortismiddelklassen. Jeg driver altså ikke å presenterer meg nå, jeg driver å snakker stygt om alle de som forteller meg hva jeg skal gjøre og skrive. Uansett, det kan nok hende at jeg som alle andre mindreverdige små krøllhårede piker kommer til å starte med å skrive ting som ikke er verd å lese i det hele tatt, men bear with me (you heard me!). Jeg kommer til å komme meg, i mellomtiden kan du jo skjekke ut alle de fete kjetingene mine (pil ned til høyre).